Jeg har nettopp kommet hjem fra vårens vakreste eventyr – matreise i Italia med Trine fra Trines Matblogg. Jeg hadde egentlig store planer om å sende hilsener hjem til venner og familie på gamlemåten, men det forsvant for meg i en tåke av pasta, vin, olivenolje og mer pasta. Men siden postkort stort sett dumper ned i postkassa vel etter at den reisende har returnert tenkte jeg at jeg kunne sende “postkortet” her:

Hei der hjemme!
Endelig er jeg på plass i vakre, frodige Bolsena, sammen med 14 matglade “jomfruer”. Vi bor på idylliske Casa Reminiscenza, har rom med utsikt, og vertskap i særklasse. Remi og Remi (fra Norge) står på dagen lang for at vi skal ha alt fra gode senger til godsaker i glasset og kortreist mat på tallerkenen. Gutta lager sin egen olivenolje med oliven fra egen olivenlund, og de har høner som legger egg til frokosten vår! Jeg er imponert. Jeg klarer jo knapt holde liv i en basilikumsplante, langt mindre en høne eller ti…

Ikke uventet er det mat det går i, og turen startet lovlig godt med en skikkelig høydare av en lunsj. På den lille familiedrevne restauranten Trattoria da Picchietto i Bolsena fikk vi servert en fantastisk god kremet og frisk tagliatelle med sitronsaus. Så enkelt og likevel helt ulikt noe jeg har smakt før. Så fornøyde var vi med denne retten at noen av oss faktisk gikk tilbake til samme restauranten dagen etter og spiste enda mer pasta. Litt fantasiløst, kanskje? Neida, bare sabla godt!

På torsdagen var det klart for pastakurs på vingården Madonna del Latte. Det har jeg jo gledet meg til gjennom hele den lange mørke vinteren – forventningene kilte litt ekstra i magen. Etter en kort omvisning med eier, ønolog og altmuligmann Leon, bar det inn i kjøkkenet der kokken Leonora stod parat til å lære oss å lage ravioli, tagliatelle, spaghetti og tre forskjellige pastasauser. Leonora bablet i vei på italiensk, Leon oversatte, humøret var på topp, og rosévinen gikk aldri tom. Vi fikk skikkelig kjørt oss siden alt foregikk for hånd – blanding av deig, utkjevling på store marmorbord og mer kjevling på “pastagitarer”. Det er virkelig ikke noe jobb for pyser å lage pasta fra bunnen… Belønningen kom da vi satt oss ned utendørs, omgitt av Leons kjære vinranker, og kunne innta lunsjen som vi selv hadde laget. Nå er tre pastaretter midt på dagen kanskje litt i overkant, men med litt grappa til slutt gikk det så greit atte…

Du skulle kanskje tro at det er umulig å spise noe mer etter et slikt måltid? Det er det ikke. Vi klarte å få med oss både vinsmaking  med 7-8 viner og litt oster og pølser hos søte Anna på Enoteca Ænos (ja, med “Æ”!), pluss en gedigen pizza på kvelden. Restauranten vi var på (som jeg ikke husker navnet på) er viden kjent for pizzaen sin, og folk reiser gjerne to timer fra Roma for å spise den. Jeg er jo alltid klar for pizza, ikke minst i Italia, men jeg måtte til slutt kaste inn servietten og la det ligge igjen litt på tallerkenen. Det angrer jeg på ennå…

Siste dagen startet vi på marked i den lille byen Aquapendente. Jeg elsker slike markeder. De trange gatene er dekket vegg til vegg med bugnende boder, husmødre med lange handlelister, hyggelige selgere og ikke minst masse smaksprøver. Jeg sikret meg både tørket steinsopp, ost og pølse som skal bli med hjem til “elveslottet”.

Fra markedet gikk turen videre til kokkekurs på vingården Il Tersoro med Riccardo fra Boscolo Etoile Academy, en anerkjent kokkeskole i Italia. Vel innenfor fikk vi på oss forkle og så ble vi kastet ut i deigbaking til pizza og foccacia. Puh, tenkte jeg, det er i alle fall ikke pasta i dag… Men så feil  kan man ta. Det var bare til forretten, og mens deigen stod til heving foran den vedfyrte ovnen (som om ikke man ble svett nok av å elte deig for hånd), fortsatte matlagingen med hareragu, tomatsaus med pancetta, pasta rustica og håndskåret tagliatelle. Om jeg ikke blir pastaekspert etter disse dagene, blir jeg det aldri!

Senere samme dag, etter pizza-, foccacia- og pastamaratonet på Il Tesoro, var det atter tid for matlaging, denne gangen med Remi og Remi “hjemme” i casaen. Jeg tror vi alle var usikre på om vi kunne klare mer mat, men etter et lite glass med italienske styrkedråper gikk det overraskende greit. Tema for kvelden var antipasti – små delikate, og ikke minst lette, italienske forretter med mye friske grønnsaker og gode smaker: caprese, bresaola, grillede grønnsaker, salat, asparges, pesto og aioli. Måltidet ble avsluttet med at Carol sang en nydelig avskjedssang (ja, man har jo med seg egen artist på tur…). Og når natten krøp inn gjennom vinduet og kroppen var full av gode historier, altfor mye mat og deilig vin, var det bare å vralte seg i seng en siste gang på Casa Remi.

Nå er matreisen over og kun hjemreisen gjenstår. Jeg har fått flotte nye venner, besøkt fine steder, drukket gode viner og spist mye god mat. Men nettopp mengden mat, og ikke minst mengden pasta (9 forskjellige retter fordelt på fem måltider), gjør at jeg er glad for at det bare var fem dager på tur, og ikke to uker. Hadde jeg vært der et sekund lenger, er det stor sannsynlighet for at jeg hadde pådratt meg et eller annet salgs høykarbosyndrom by pasta. Det går nok laaang tid før jeg hiver meg på pastaen igjen, selv om jeg kjenner at jeg klør etter å få testet ut noen av oppskriftene hjemme i elveslottet. Om en uke, tenker jeg, eller kanskje to…

Klem fra en stupmett og fornøyd AC :-)

NB: Tips og oppskrifter fra turen vil komme litt etter litt. Apsarges med skinke og aioli fra antipastikurset med Remi og Remi finner du her…