Det er på slutten av 70-tallet, i en terrasseleilighet på Langhus. I stua sitter far og ser på statskanalen. Det er tid for Fjernsynskjøkkenet, og der står Ingrid Espelid Hovig og lager potetkaker, stekt rett på kokeplaten. “Det ser jo enkelt ut” tenker far, og setter kurs mot kjøkkenet… Noen timer senere: Hele leiligheten er røyklagt, og på kjøkkenbenken ligger det som skulle vært potetkaker, men som i stedet er blitt forkullede vitner om et feilslått kjøkkeneksperiement. Mor skrubber for livet for å få komfyren ren igjen, og far trekker seg stille og rolig tilbake til TV-skjermen…
Et møte med hele Norges matlegende: Ingrid Espelid Hovig
Jeg var altså 5-6 år gammel da skandalen med potetkakene førte til at jeg ble bevisst på hele Norges matmor for første gang. Siden har hun vært med meg, med sitt lune smil, persillekvastene og den rutete kokeboken. Og i går, noen få tiår senere (ish), fikk jeg hilse på den levende matlegenden. Anledningen var lanseringen av Inas bakebok. Ingrid har vært delaktig i kvalitetsikringen av boka (wow!) og var derfor også tilstede på lanseringen. Siden jeg lider av kraftig kjendisfobi, var det på ingen måte selvsagt at jeg skulle klare å nærme meg den søte damen. Men etter noen runder med meg selv, og to små glass vin, tok jeg med meg mine svette håndflater og rødmende kinn bort for å hilse på…
I etterkant er det lett å si at det ikke var noe å være redd for. Ingrid er kanskje det skjønneste, snilleste og minst kjendisnykkede mennesket du kan tenke deg. Hun tok seg tid til å slå av en prat med alle som ville, og stilte velvillig opp på bilder. Jeg ble, som ventet, noe flåsete og full av klisjeer, og potetkakehistorien var som blåst fra hjernen. Men det gjorde ikke noe. Jeg fikk et par minutter med et stort forbilde, og en saftig boost for selvtilliten. Slett ikke værst for en beskjeden sørlending ;-)
Så kult! :D
Ja, jeg er veldig fornøyd :-D
Kjempestas :)
:-D