En av de flotteste gavene som lå under fjorårets juletre var muligheten til å bli bedre kjent med hele Norges matmor, Ingrid Espelid Hovig. Ja, ikke kjent med henne “in person”, men gjennom Ingar Sletten Kolloens biografi Ingrid. For en som stort sett bare leser bloddryppende krimbøker og fristende matoppskrifter tok det litt tid for meg å falle til ro med Kolloens “stemme”. Jeg tror i grunnen jeg aldri ble komfortabel med hans måte å skrive på, men etterhvert som jeg leste glemte jeg forfatteren og levde meg mer og mer inn i boken og Ingrids enestående liv.
Veien til kjøkkenet
Biografien forteller hvordan Ingrid tidlig fant veien til kjøkkenet og hvordan hun svært tålmodig og målrettet utdannet seg slik at hun kunne arbeide med det som stod hennes hjerte nærmest: sunn og god mat. Som i de fleste andre liv dukket det opp muligheter underveis som tok husstellærerinnen inn på spennende sideveier: reisende i sild (med Opplysningskontoret for fisk), hjelpearbeid med Fredskorpset i Uganda, jordomseiling på fraktbåter, og selvsagt Fjernsynskjøkkenet.
Boken gjorde meg bedre kjent med perfeksjonisten og arbeidsjernet Ingrid, datteren og søsteren Ingrid, konen og enken Ingrid. Episoden med kringkastingssjefen og rødbetesaften brakte fram latteren (jeg kjente meg så igjen i ønsket om ha full kontroll på hele situasjonen), mens tapet av broren og hennes høyt elskede ektemann tvang fram tårene. Jeg fikk lyst til å gi henne en klem, men det er jeg usikker på om hun ville likt.
Privat og nært
For en som virker så privat og påpasselig med å vise egne følelser må det ha vært en stor utfordring for Ingrid å utlevere livshistorien sin på denne måten. Kolloen nevner da også at det krevde en god porsjon overtalelse fra nære venner, pluss mange timer ved Ingrids kjøkkenbord, for å “lokke” fram minnene fra et langt og innholdsrikt liv. Resultatet er et portrett av en inkluderende, inspirerende og flott dame som med sin persillekvast og sitt vinnende vesen har “juksa” seg inn i hjertet til en hel nasjon.
Jeg hadde elsket å få sitte ved det kjøkkenbordet og høre på historiene til vår levende matlegende. I stedet får jeg nøye med meg et par episoder av Fjernsynskjøkkenet og kanskje lese boken et par ganger til…
