#sponset
Hvis du liker sjøsprøyt i håret, sol som varmer kroppen og mat fyller både mage og hjerte, da kan det være du skal unne deg en tur til Liguria, også kjent som Blomsterkysten og Den italienske riviera. Jeg har nettopp vært der – og jeg er helt frelst!

I begynnelsen av november var jeg invitert av Den Italienske Stats Eksportråd (ICE) og olivenoljefestivalen Olioliva til å bli med på en pressetur til Imperia. Det er en liten by helt vest i Liguria, kun 75 små minutters kjøring fra i Nice. Heldige meg!

Hvis du ikke kan de italienske regionene på rams, så kan jeg opplyse om at Liguria spenner seg helt fra grensen til Frankrike i vest til La Spezia i øst, og inkluderer kjente navn som San Remo, Savona, Genova, Cinque Terre og Portofino.

Det første jeg la merke til på vei inn i Liguria var at høsten ser litt annerledes ut enn hjemme. Det var som om de ulike grønnfargene på bartrærne, palmene, sypressene og oliventrærne vibrerer mot Middelhavets klare blåfarge. Og i de mange småbyene som ligger tett i tett langs kysten, formelig poppet husene med sine orange takstein og fasader malt i gult, rosa og aprikos.

De varme og fargerike omgivelsene var rett og slett en fryd for en som kom rett fra den monokrome høsten i Norge. Man kan bli lyrisk av mindre.

Imperia

Imperia er navnet både på provinsen og byen vi bodde i, mine fem journalist- og bloggkolleger og jeg. Hvert år inviterer denne byen til en smakfull festival hvor årets ferske olivenolje spiller hovedrollen, men rett under overflaten ligger det også et aldri så lite stykke drama.

Imperia består nemlig av to byer som i utgangspunktet hatet hverandre: Porto Maurizio og Oneglia (uttales uten g: Onelia). Og det var selveste Mussolini som stod bak unionen i 1923.

Porto Maurizio er den vakre og sjarmerende søsteren med spennende historier skjult i de bratte gatene og trange smugene. Oneglia er mer moderne og kanskje ikke like vakker, men som tidligere hovedstad for pakking og eksport av olivenolje har denne søsteren bidratt sterkt til å sette Liguria på verdenskartet.

Og det var jo nettopp derfor vi var der. Det grønne gullet: olivenolje!

Olio Fresia fra Liguria

Det var ikke tilfeldig at vi var invitert til Imperia på denne tiden av året. November er startskuddet for innhøstingen av oliven og årets aller første olje, olio fresia, har så vidt kommet fra produsentene.

Den friske duften og smaken av nyklipt gress og sitrus er helt unik og passer perfekt til alt som blir satt på bordet foran oss. Etter en måned på flaske vil den ferske oljen ha gitt fra seg sitt purunge preg og blitt litt rundere. Ikke dårligere, bare annerledes.

Den lysegrønne og ufiltrerte oljen brukes til alt! På brødet, til rå grønnsaker, på pasta, på sjømaten, i desserten. Og det smaker helt nydelig!

Olioliva – en hyllest til oliven

I begynnelsen av november arrangeres olivenoljefestivalen Oliolivia. Det er et stort arrangement med over 100 utstillere, produsenter og organisasjoner som på en eller annen måte er knyttet til oliven og Liguria.

Gate opp og gate ned står stolte produsenter og byr på årets olio fresia og eksklusive Taggiasca-oliven (oliven fra Liguria). I tillegg kan du få smake på grønn pesto, tørket sopp, pølser, ost, sjokolade, nøtter, gelato, østers og brandacujun, en vestligurisk spesialitet med poteter og norsk klippfisk. Bare for å nevne noe.

Kostbare dråper

Siden Liguria-regionen er klemt mellom sjøen og fjellene er det ikke særlig plass til masseproduksjon av noe slag her. De spesielle forholdene gir rom for noen få, men veldig gode produkter. Som oliven og olivenoljeproduksjon. 25% av Ligurias landområde er dekket av oliventrær og selv om klimaet truer næringen er det 10 200 oljeprodusenter i denne regionen.

Vår lille gruppe besøkte Raineri, en familiedrevet olivenoljeprodusent litt lenger opp i Oneglia-dalen. Der fikk vi en presentasjon av bedriftens historie og hvordan produksjonen av olivenolje har utviklet seg over de drøye 110 årene Raineri har holdt på.

Visste du at du trenger 6-10 kilo oliven for å lage 1 liter kaldpresset olivenolje av beste kvalitet? 

Her fikk jeg også svar på hvorfor er noen olivenoljeflasker pakket inn i folie.

Det handler om lys og kvalitet! Hvis olivenolje blir utsatt for lys kan det gå ut over kvaliteten. Det var grunnen til at all olje ble tappet på bokser i Imperias storhetstid for ca. 100 år siden. Men etter 2. verdenskrig gikk man over til glassflasker og da ble folien tatt i bruk som ekstra beskyttelse. Og den legges på for hånd den dag i dag.

Med ny kunnskap om alt arbeidet som går med til å lage de grønne dråpene, innser jeg at det ikke er så rart at kaldpresset olivenolje av ypperste kvalitet koster.

Oliventremuseum

Hvis du er interessert i å vite mer om olivenoljens historie kan jeg anbefale en tur til Carlo Carli Oliventremuseum. Det populære museet er som en reise i oliven, fra 7000 år gammelt oliventrefrø, via egypterne som brukte oljen som medisin og skjønnhetsprodukt, til det første olivenoljerafferineriet ble bygget i Oneglia og overgangen til kaldpressing for å få bedre kvalitet.

Museet ligger på samme sted som Carlis olivenoljefabrikk hvor du kan få et lite innblikk i dagens produksjonsmetoder. Og på det flotte fabrikkutsalget kan du svi av hele feriebudsjettet på alt fra såpe og ansiktskremer, til kjeks, kaker, paté di olive og et utall varianter olivenolje.

Jeg falt for en flaske «territoriale excellence»: en 3 dager gammel olio fresia laget av oliven fra vestre Liguria.

Pesto fra Liguria og fersk sjømat

Maten fra Liguria er enkel og ærlig og det går naturlig nok mye i oliven, grønnsaker og sjømat. Vi fikk blant annet smake på flere varianter av blekksprutsalat (en lokal spesialitet med blant annet oliven og potet) og linguine med sverdfisk, oliven og tomat. Og på strandrestauranten Bagni Oneglio, fikk jeg den aller beste pasta vongole jeg noensinne har smakt…

På en annen restaurant, Danyliz Café & Bistro, fikk vi maten servert på den tradisjonelle: fat på fat med herlig antipasti, primi piatti, secondo piatti og dolce. Det er visstnok ikke så mange steder igjen som driver på denne måten, så det var veldig gøy oppleve. Gøy – og svært mektig.

Ut fra kjøkkenet strømmet det ut det ene fatet etter det andre med focaccia og olivenolje, tunfiskcarpaccio, fritert blekksprut med kapers, blekksprutsalat, ris med vongole skjell, reker, enda mer blekksprut… Jeg måtte å gi tapt allerede før hovedretten, men vår herlige vertinne klarte likevel å lure ned en tallerken og to med dagens fisk på bordet. Deretter disket hun opp med druer og klementiner for å rense ganene før dagens siste dessert: Gelato di limone, min favoritt!

Turens kanskje beste måltid (etter min mening) var på Grappolo i Oneglia. Eieren Laura er opprinnelig fra Imperia og har nylig kommet tilbake etter å ha vært vinprodusent i Loire-dalen i mange år. Hennes lidenskap, stolthet og hjerte for lokale råvarer som pesto, taggiasche-oliven og sjømat i kombinasjon med lokale viner, smittet lett over på oss som satt rundt bordet. 

Høydepunktet for meg var gnocchi med pesto og hjerteskjell. Hemmeligheten bak en god pesto er, ifølge Laura, å bruke både pecorino og parmesan.

Hun vet nok hva hun snakker om. Grønn pesto er nemlig den aller største kulinariske gaven Liguria har gitt til verden. Fersk basilikum, parmesan (og pecorino som jeg nå har lært), pinjekjerner, hvitløk, salt og olivenolje. Så enkelt og så godt.

Verdens vakreste sykkeltur?

Med så mye mat på kort tid var det deilig å få brukt kroppen litt også. Sightseeing i alle trappene i Porto Maurizio krevde gode sko og gode knær, men belønningen var å bli bedre kjent med en trivelig gamleby med spennende pirathistorie og spektakulære utkikkspunkter.

Vi fikk også prøvd oss på sykkelsetet i vår egen lille variant av Milano–San Remo (-ish). Mellom Imperia og San Remo har de laget sykkelsti på de gamle jernbaneskinnene. Den paddeflate sykkelstien er 26 km som passer sykkelentusiaster i alle aldre og ferdighetsnivåer. Den eneste “feilen” er at landskapet er så vakkert at det nesten er trafikkfarlig!

Vi syklet fra Imperia til Santo Stefano al Mare, hvor det beleilig nok ligger et rastestopp som serverer både vått og tørt. Der er det også naturlig å snu sykkelen og vende tilbake til Imperia – og etter hvert Norge.

Dette var ikke mitt første besøk til Liguria, men det var uten tvil det mest innholdsrike. Jeg falt pladask og kommer definitivt til å reise tilbake så fort jeg får muligheten igjen. Det er den perfekte destinasjonen for alle som er interessert i litt kultur og historie, god mat, god vin og godt klima – selv i november!