ENEstående Mat

Osteprat med Nina

Jeg elsker ost! Helt siden jeg fant lykken med en småfrekk blåmuggost en gang på barneskolen har min sjebne vært nært knyttet til ost. Men selv om jeg tidlig fant meningen med livet (ost, altså, og kanskje spesielt i smeltet form), er det først de siste årene at jeg er blitt veldig bevisst på det. Nå er det faktisk blitt sånn at jeg kan la være å gå i skobutikker (!) for å kunne bruke litt mer tid foran ostedisken når jeg er ute og reiser. Det er ganske så oppsiktsvekkende…

Norsk ost

I årevis nå har jeg tviholdt på at favorittosten er den sveitsiske Gruyère. Det er en fast løypeost laget på kumelk, med nydelige saltkrystaller som gjør meg helt mo i knærne. Men så har jeg vært så heldig å bli kjent med Nina på Lille Kolonial i Kristiansand, og hun har åpnet øynene mine for en del norske ostehelter.

Nina bak disken på Lille Kolonial
Nina bak disken på Lille Kolonial

Nina er like entusiastisk som meg når det kommer til ost – kanskje enda mer. Hun forteller og gestikulerer og smaker med hele kroppen, så det er umulig å ikke bli litt overbevist om at norske oster definitivt har noe å komme med.

Nina skjærer et stykke os til ostefjøla
Helnorsk ostefjøl klargjøres for smaking

Osteverkstedet i Lillesand

Da jeg tok turen innom Nina sist dekket hun opp en helnorsk smaksfjøl til oss, med et lite utvalg av hennes favoritter. Et av hjertebarna til Nina er kanskje den mest lokale osteprodusenten for oss Kristiansandere: Osteverkstedet i Lillesand. Den geografiske nærheten gjør selvsagt at at lokal stolthet skinner gjennom, men det er tydelig at Nina er oppriktig når hun roser den tøffe satsingen i Lillesand – og ikke minst de gode ostene som italienske Andrea tryller fram i sitt verksted.

Grand Høvåg fra Osteverkstedet er som en slags norsk parmesan, bare ikke fullt så tørr og kanskje hakket syrligere. Vi smakte på den i kjøleskapskald tilstand, mens jeg egentlig foretrekker den mer romtemperert siden smaken blir rundere da. Men som Nina fort kvitterte:
– Osten må settes på bordet kald fordi et ostemåltid skal vare i mange timer. Ostene tempereres underveis. Og hvis osten fjernes for tidlig blir jeg sur!

Stjerneosten fra Osteverkstedet er likevel den norske mozzarellaen. Den er håndlaget på kumelk og den leveres så fersk som det går an å få til. Kun en dag eller to etter den er laget i Høvåg kan den nytes sammen med noen skiver tomat og et par basilikumblader. Det er ren osteporno!

En annen ost som Nina introduserte for meg var hvit fast geitost fra Setane Gårdsysteri i Telemark. På fjøla lå to versjoner: en “baby” som har vært lagret i 4 måneder og en vellagret “gamling” på 20 måneder.
– Kjenn på den forskjellen, smattet Nina lykkelig.
– Det er når man smaker på osten slik at en virkelig kan kjenne hva lagring gjør for smaken. Den unge osten har et mildt og snillt preg med lite dybde, mens den “gamle” har en tydelighet og skarphet som gjør det helt klart at det er en geitost med personlighet.
– Stadig flere osteprodusenter våger å satse mer på vellagrede oster, i tillegg til de ferske, og slik får vi enda flere favoritter å velge mellom, bedyrte osteentusiasten.

Nærbilde av Nina på Lille Kolonial i Kristiansand
Ost er digg!

Det er liten tvil om at ost engasjerer – til og med på nasjonalt politisk nivå. Jeg liker best de nære ostesamtalene som oppstår over en fjøl, som gjerne varer så lenge at alle ostene er forsvunnet og nye favoritter er oppdaget. Og Nina trenger du aldri be to ganger om å slå av en osteprat, være seg av det korte eller lange slaget…

Her er en liten video fra min osteprat med Nina. Lyden er dessverre litt dårlig men skru opp volumet, så får du med deg alt!

Selv om dette innlegget inneholder flere navn på produsenter og produkter og forhandler er det på ingen måte sponset eller betalt for.

Tags

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.